K.
P.
Krishnakumars «Boatman‑2» møter deg som en gåtefull, halvt menneskelig skikkelse — en fisker som virker smeltet inn i båten sin.
Verket er både konkret i formen og vanskelig å lese følelsesmessig; blikket vender framover mot en horisont vi ikke får se.
Skulpturen er laget i glassfiber, dekket med tøy og puss for så å få en patinert overflate som minner om støpt metall.
Dette er en ny versjon av et tidligere arbeid som gikk tapt i en brann, og den gjenværende figuren bevarer et uferdig, mekanisk preg.
Ved å la kroppen krysse med arbeidsredskapet gjør Krishnakumar fiskeren til et symbol på en arbeideridentitet som overskrider enkeltindividet.
Figuren verken forteller en privat historie eller uttrykker tydelige følelser; den formidler heller en allmenn erfaring av arbeid, makt og usikkerhet.
Krishnakumar var sentral i Indian Radical Painters’ and Sculptors’ Association ved fakultetet i Baroda, en gruppe som tok avstand fra det de oppfattet som et «borgerlig» kunstmiljø.
Mange av medlemmene kom fra Kerala og var formet av venstreorientert politikk, noe som gjorde politisk engasjement til en viktig drivkraft i kunsten deres.
På 1970‑ og 1980‑tallet vokste narrativ, figurativ kunst fram som et svar på raske sosiale og bymessige endringer.
Samtidig dukket det opp kunstnere og aktivister som valgte mer konfronterende uttrykk — for eksempel gateforestillingene til Safdar Hashmi, som ble drept i 1989, og Savindra Sawarkars bilder som tematiserte Dalit‑erfaringer.
«Boatman‑2» vises i utstillingen The Imaginary Institution of India: Art 1975–1998 ved Barbican Centre (oktober 2024–januar 2025).
Utstillingen samler arbeid fra et 23‑årig sjikt preget av politisk uro, økonomisk ustabilitet og rask urbanisering, og knytter perioden til to viktige historiske hendelser: nødtilstanden i 1975 og atomprøvene i 1998.
Verkene i utstillingen samhandler rundt fire hovedtemaer: økende religiøs vold, kjønn og seksualitet, urbanisering og skiftende klasseforhold, samt en fornyet interesse for indigenisme.
Kunstnerne benyttet ulike medier — fra representasjonsmaleri til installasjon — for å koble personlig uttrykk med politisk observasjon.
Utstillingens tittel henter inspirasjon fra Sudipta Kavirajs refleksjoner om hvordan nasjonen blir tenkt fram i intellektuelle forestillinger.
Flere verk peker kritisk på statens manglende evne til å realisere konstitusjonens ambisjoner om sekularisme, sosial rettferdighet og vern av minoriteter i møte med nyhøyre og markedstankegang.
Slik peker både «Boatman‑2» og resten av visningens arbeider mot en kunst som vil mer enn å avbilde — den vil engasjere, provosere og minne om at politisk demokrati trenger sosialt demokrati som fundament.
Skulpturen kan sees på Barbican som et stumt, men kraftfullt ekko av disse diskusjonene.
